På vei

Da er min modige medblogger på vei. Jeg har hele tiden vært engstelig for at hun skulle få kalde føtter, men tydeligvis ikke. Det er så fantastisk! Jeg gleder meg som en hund som skal på tur. Logrer som en gal her.

Og jeg kan reise med god samvittighet. Nettopp fiksa tørketrommelen, så her er huset skinnende rent og fungerende. 

Det skal bli deilig med ferie. Har ikke hatt ferie i hele sommer fordi jeg ikke har hatt noen å feriere med. Men det har jeg nå. 

Tusen takk for at du er så modig, kjære medblogger. Her er bloggen hennes:

http://nettasverden.blogg.no/

Vasketid

Nå skal jeg snart på husmorferie så da skal eksens hus skinne før jeg drar. Så nå har jeg støvsugd, vasket opp, satt på klesvask og oppvaskmaskin og ryddet. 

Nå skal snart gulvene vaskes og badet vaskes. Det blir spennende om de klarer seg en uke uten meg. (Det var en husmorspøk.)

Blogging og husarbeid passer egentlig fint sammen. Når man har blogget litt, og kommentert andres blogger, så blir man litt lei av dette. Man vil ha litt action. Så støvsuger man og denslags og så blir man litt lei av det. Da er det fint å blogge igjen. 

Det er en god avvekslingsrytme.

Hvorfor blogger jeg?

Jo, fordi at jeg har nådd et såpass høyt antall leveår at jeg ikke har noe å tape lenger. Jeg lever ikke lenger i frykt. Jeg har ikke noe ego som skal forsvares eller denslags. Ingen ære, ingen status. Ingen respekt. Bare meg. 

Så jeg vier livet mitt til å leve og leke. Til å støtte opp under andre. Og til å eksperimentere. Og dokumentere. 

Så jeg blogger rett fra levra. Om det som kommer inn i huet mitt. Til en hver tid. Ned på arket skal det. Og ut. Ut til massene. 

Om massene har noen glede av det, aner jeg ikke. Om de ler seg fillete av det så går det helt fint. Det er faktisk bare hyggelig!

Jeg er liksom ferdig med den derre forsvarsgreia. At jeg skal bli sur og snurt. Det går fint å bli ertet. Bare hyggelig det. 

Jeg håper og tror at folk kan lære av bloggen min. At den gir dem noe. Og hvis ikke den gjør det så er den iallefall god for meg. Jeg får lettet på trykket. Hadde jeg hatt alle disse tankene inne hodet mitt så hadde det kanskje sprengt. Gudene vet. 

Et halvt år har jeg blogget nå. 1200 innlegg har det blitt. Hva er 1200 : 6 ? Det er 200 det. 200 innlegg pr. mnd. Og hva er 200 : 30 ? Det er ca. 7 det. 7 innlegg om dagen er mitt gjennomsnitt. Så ingen kan klage over produksjonen. 

Nei nå kjenner jeg at det er vasketid igjen. Snakkes!

Både/og

Ja, men blir det ikke rart da? Å treffe en ny kvinne? Hva vil hun tenke om dette opplegget?

Vel, vi skal på tur sammen. Ikke noe mer enn det. 

Livet er ikke bare arbeid og slit. Det er også fest og moro. Og litt moro kan jeg unne meg. Jeg er ikke min ekskones slave døgnet rundt, året rundt. Jeg har også ferie. 

Hun krever ikke at jeg lever i sølibat. Hun har sitt liv, jeg har mitt. Men som jeg nevnte i innlegget om mannens to typer kjærlighet så har hun monopol på pliktkjærligheten. Men ikke lystkjærligheten

Livet består av arbeid og slit. Og fest og moro. Hver til sin tid. Det er ikke enten/eller. Det er både/og. 

Jeg kan dra på hyttetur med en annen kvinne. Om hun klarer å leve med å få en begrenset bit av meg. Om hun ikke krever å få meg med hud og hår. Flytting og full pakke. Det går ikke. Til det er jeg for "opptatt". 

Men at vi kan ha en hyggelig tur sammen? Gå i fjellet og fiske? Hvorfor ikke?

Folk tenker litt for mye enten/eller. Det er både/og. 

Tilrettelegger

Folk synes det er så rart at jeg er min ekskones slave. Men for meg er det ikke rart i det hele tatt. Hun har jo gitt meg livet i gave!

Tre deilige unger har hun født meg. Kroppen hennes er full av strekkmerker. 20 år har hun "ofret" på meg og dette barneprosjektet mitt. 

Men ville hun ikke ha barn selv da? 

Jo, så klart ville hun det. Men hun har blødd. Hun har betalt. Hun har holdt ut med en til tider umulig ektemann. For å holde familien samlet. Hun har strukket seg langt for å få ting til å gå opp. Skulle ikke jeg betale det tilbake nå? Nå som jeg begynner å skjønne hva livet går ut på? 

Før var jeg dum som et brød. Men nå begynner jeg å fatte. Og nå ser jeg at det bare er rett og rimelig at hun har noen morsomme år. Hun som har hatt 20 pliktår. Så jeg har glede av å tilrettelegge for hennes morsomme liv. 

Jeg føler at folk ikke skjønner greia. Ikke i det hele tatt. Men det får så være. Jeg skjønner greia. Det er det viktigste. 

Aksept og angst

Hvordan blir man kvitt all angst? Man aksepterer.

All angst kommer av at man forestiller seg ting. Eller man ønsker seg ting. Eller frykter ting.

Nøkkelen til å bli kvitt all angst er å godta. Bare godta. 

Godta at ingen liker innleggene dine. At du får sure kommentarer. Eller ingen kommentarer. 

Man må ha tillit. Tillit til at verden er slik den skal være. Hvis du ikke får noen kommentarer så har du ikke fortjent noen kommentarer. Hvis du ikke får noen lesere så har du ikke fortjent noen lesere. Alt er som det skal være. 

Jeg jobber som tilkallingsvikar. De kan når som helst slutte å ringe til meg. Jeg har ingen garantier. 

Men slutter de så tenker jeg at ok, da er det eventyret over. Da starter et nytt et. Jeg er ikke avhengig av dette eventyret. Jeg har levd mange eventyr. De var morsomme alle sammen. Hver på sin måte. 

I dag skal jeg møte en ny kvinne. Og kanskje liker hun meg ikke. Kanskje spyr hun med en gang hun ser meg. Hvem vet? Men da må jeg også bare godta det. Det er ikke noe å bli stressa for. Ting skjer. Og det som skjer skal skje. 

Verden er et godt sted å være. For den som aksepterer. For han er en lagspiller. Han spiller på lag med verden.

Kanskje får du andre arbeidsoppgaver på jobben din enn du hadde sett for deg i dag. Kanskje må du gjøre noe helt annet, noe du ikke kan eller ikke er komfortabel med. Så fint! Nytt og spennende. Det er bra, det. 

Jeg nevnte denne livsfilosofien for minsta akkurat nå. Hun sa at det var vel og bra, men det er jo ikke så lett å ha den filosofien da, pappa. Nei, det er kanskje ikke det. Det hjelper nok å ha blitt gammel, som meg, og ikke ha mere å tape. Men, men.

Jeg har nå ihvertfall den filosofien nå og jeg synes bare livet er nydelig nå. Jeg er ikke redd for noe som helst. Det er deilig. 

Ha en vidunderlig dag!

Leaf overlay on face
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Det hellige og det dyriske

Jeg kvier meg for å bruke ordet dyrisk som noe negativt. Men jeg finner ikke noe bedre ord!

Men jeg mener ikke dyrisk. For dyrene er vakre og rette skapninger. Men jeg snakker om det primitive. Det ekle. Det direkte. Det sånn derre rett-på-mål greia. 

Mannen som grafser. Kvinnen som vil ha enkle penger. Det direkte. Det vulgære. Det motbydelige. Jeg finner ikke annet ord enn det dyriske. Så det får foreløpig stå. Som en motsats mot det gudommelige. 

Å være opptatt av konsekvenser er dyrisk. Motbydelig. Ihvertfall i min alder. For all del; det er høyst ok i unge år. Da  du overleve da. For å beskytte kone og barn. Men nå? Nå er du i beste fall en vits. 

Så den som er fokusert på sin "ære" i den alderen jeg er i, han har misforstått totalt. Når du har passert 40 er du en vits. Iflg. naturen er du gått ut på dato. Du kan ikke lenger forsvare ditt territorium. Du er ute. Men takket være humanistisk politikk så får du fortsette å leve. Og det skal du være takknemlig over. I jungelen hadde du ikke vart et sekund. 

Men uansett: Jeg skulle snakke om det gudommelige vs. det dyriske. I dette å være gudommelig. Som jeg føler at jeg er nå. 

Når jeg er ærlig. Direkte. Åpen. Når jeg ikke tenker konsekvenser. Da blir jeg vakker. 

Når jeg er en "luring" blir jeg uskjønn. Når jeg er ærlig og direkte blir jeg gudommelig. 

Det er ditt og alle andres valg. Bruk det vist!

Mauren

Hva er poenget med å bli populær?

Jeg tror at når en mann når "lavnivået" så blir han gudommelig. 

Det er litt sånn som det jeg snakket om med nivå 1 og nivå 3. Nå føler jeg at jeg har blitt gudommelig. Jeg har blitt som arbeidsdronen i en bikube. Arbeidsmauren i en maurtue. Jeg bare jobber. Uansett. 

Det er skikkelig lavmål. Og skikkelig høymål. 

Man kan jo snakke om en slaveaktig arbeider som det aller minst målet for menneskelig eksistens. Man kan flokke seg rundt fancy filosofer som går i rare hatter og røyker merkelige sigarer. Mens de namedropper vanskelige navn. Sikkert noen som lar seg imponere av slikt. 

Men kvinnen imponeres av slaven. For slaven har en funksjon. Hun kan ikke bruke hattefilosofen til noe som helst. Men slaven? Han kan brukes. 

Høyt sier hun at hun hater og forakter slaven. At hun ser ned på ham. At hun ikke tenner på ham. Men dette er ikke sant. Hun vil ikke innrømme sin fascinasjon for slaven. For slaven kan brukes. Og det er det viktigste for en kvinne. En manns bruk. Hans nytte. 

Men utad må kvinner late som de liker hattefilosofer. Men hvorfor ser du så mange frustrerte hattefilosofer sykle omkring? Fordi det ikke blir noe på dem så klart. For det er ikke sant. 

Kvinnen liker slaven. Den nyttige mauren. Men det kan hun ikke si høyt.

En leder

Hvorfor skal man egentlig blogge for å få lesere? Ved å ha dette som mål så tilfører man sine lesere verdi. Hvorfor har en leser verdi? Hva har en leser gjort som sier at han har noen verdi?

Jeg tror dette er en slags kapitalistisk logikk. I kapitalismen har alle en verdi. Den er veldig demokratisk. Så lenge de har penger så klart. Og har de ikke det så kan de kanskje brukes som billig arbeidskraft. I verste fall får vi selge organene deres. Verdi har de uansett. Kapitalismen er fin sånn. 

Men hvorfor skal jeg blogge for å få lesere? Det er jo å snu situasjonen på hodet!

Det er jo jeg som er forfatteren! 

Hva har leseren gjort? Kanskje klikket litt med fingeren sin. Kanskje klart å fokusere i mere enn ti sekunder. Det er jo ikke noe å bli imponert over. 

Hvorfor legger vi bloggere oss flate for våre lesere? Hvorfor skal ikke heller våre lesere legge seg flate for oss?

Ja, men da vil de kanskje gå til en annen blogg?

Ja, men la dem det da. La dem spise dritt. La dem kose seg med dårlige råd og vrøvl. Du kan ikke styre dem allikevel. 

Fortsett å blogg bra. Og la dine lesere bare få fyken. 

Din jobb som blogger er å blogge bra. Du er på et hellig oppdrag. Du er en skald. Du er en viktig person. Leseren er ikke en viktig person. Eller, han er viktigere enn ikke-leseren. Men gjør du leseren viktigere enn deg selv har du gjort deg selv totalt uviktig. 

Når du blogger så kommanderer du. Du leder. Du leder dine styrker. Du setter opp dine strategier. 

Du kan ikke spørre dine soldater: Hva vil dere gjøre i dag da? Du må kommandere. Styre. Ta kontroll. 

Og så klart, ta ansvaret når noe går galt. 

Men du har valgt å blogge. Du har valgt å stille deg på kommandobroen i samfunnet. Da kan du ikke skylde på apekattene som er låst inn under dekk. Da har du kommandoen. Og det er opp til deg hva du gjør ut av den. 

Å blogge for å få lesere er like meningsløst som å være skipper for å bli populær hos mannskapet. 

Mannskapet skal hate og frykte deg. Men de skal være viss på at du finner havn. 

De vil mye heller ha en skipper de hater og frykter, men som de kan stole på at finner havnen for dem.

Enn en populær fjott som er snill og koselig, men som ikke finner noe som helst. 

Har du blitt blogger? Da er du en leder. 

Woman behind the wheel yacht
Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com


 

Glede

Nå har eldste datteren min begynt å jobbe sammen med eldste sønnen min. De har begge forskjellig mor, men samme far. Meg. :D

Så at de nå jobber sammen er lykke. Og det går riktig bra også.

Mine to yngste går på samme skole nå. Hun begynte på videregående nå hvor han har siste året igjen. Også koselig. Om han bare får lappen snart så kan han begynne å kjøre henne. 

Jeg har reisefeber. Skulle nesten ikke tro at i morgen skal jeg dra på ferie med en vilt fremmed blogger! Det blir spennende!

Jeg tror vi stiller likt. Hun stiller med bil, jeg stiller med hytte. Og båt. Så vi bringer begge ved til bålet. 

Kjærlighet er behov. Er det behov er det gjerne marked for kjærlighet. Er det ingen behov har kjærligheten trange kår. 

Jeg kjenner noen sånne. Kvinner som har "alt". Disse er ikke særlig interessert i mannfolk. Ingen er gode nok. 

Vi mannfolk har jo som kjent en evig kløe som aldri gir oss fred. Så vi er alltid interessert i kvinnfolk. Uansett hvor god råd vi har. 

Nå har jo jeg etter hvert fått ganske god kontroll på denne kløen. Men helt dødt er det jo ikke. 

Nå skal det bli deilig med ferie. 

Det er nesten som sånt arrangert ekteskap. Vi skal treffe hverandre, men har aldri møttes før. Og nå skal vi være på hytta sammen i en uke. Vil det bli søt musikk? Hvem vet? Nesten som et realityshow. 

De på jobben sier at jeg er gær´n. Men hvordan skal man egentlig treffe kvinnfolk i dag? Unntatt på nettet?

Blogg.no er egentlig en genial sjekkeplass. Man får utfoldt seg. Vist hvem man er. Det får man ikke på disse teite nettdatingstedene.

Men det paradoksale er at jeg begynte å blogge pga. et sånt nettsted. 

På Møteplassen i gamle dager fantes det noe som het dagbok. Der kunne man skrive et innlegg i døgnet. Maks 4000 tegn. Og jeg skrev. Og høstet mye ros for skrivingen min. Så da ble jeg blogger etter hvert etter å ha testet ut Facebook som en håpløs plattform. 

Det er morsomt å skrive. Og det er morsomt å leve. 

Tenking må aldri bli en erstatning for liv. Refleksjon har ingen verdi i seg selv. Tanke skal omsettes i handling. 

Jeg gleder meg veldig til ferie!

Det smarteste kjønn

Kvinner tror de er så smarte. Fordi de er så "flinke" til å skjønne de sosiale kodene. De rister på hodet av meg. Stakkars liten, tenker de. Han skjønner ikke bedre. Han forstår ikke at han tråkker i baret. 

Jo. Jeg gjør det. Men jeg er mann. Det er jobben min å tråkke i baret. Jeg er en ildkule. Jeg er ikke jord. 

Hvis alle bare skulle kopiert hverandre, slik dere kvinner gjør, hvor skulle vi endt opp da?

Menn er ledere. Oppfinnere. Skapere. Visst blir det ikke noe av alle menns oppfinnelser. Det er pga. kampen. Menn kjemper mot hverandre. Og de beste idéene vinner. 

Jeg er en mann. Jeg er en kjemper. Men det er slett ikke sikkert at jeg er noen vinner

Men det er ikke alltid så lett å kåre en vinner. Ihvertfall ikke for han som deltar. Jesus vant 300 år etter sin død. Mozart døde fattig. Van Gogh fikk kun solgt ett maleri i sin levetid. Osv. osv. 

Jenter tolker gjerne det at menn hadde kommet til kort hos dem som et bevis på at disse mennene ikke har "skjønt det". Har det noen gang slått dere at vi ikke er interessert? At det ikke er det som er målet? Å komme i mål hos deg? Nei, det tviler jeg på.

Denne tanken er så ubehagelig, så fremmed, så skremmende at den tror jeg knapt du har smakt på. 

Vi forstår kvinner. Men kvinner forstår ikke oss. Hvem er da det smarteste kjønn?

Fødemaskin

Det er slik med meg at jeg har det med blogging slik kvinner har det med barnefødsler. Jeg får ikke fred før utysket er ute. Så jeg  blogge. Jeg må få det ut. Jeg kan ikke ha det inni meg. Da blir jeg svangerskapsforgiftet. Ut skal det. 

Jeg prøvde å legge meg. Men det gikk ikke. Jeg var svanger. Med noe som skulle ut. 

Så sånn fungerer blogging for meg. Jeg blogger ikke for å få lesere eller komme på noen liste. Jeg blogger fordi jeg er svanger. Noe skal ut. Og denne bloggen er min fødselskanal. Her kommer det ut. 

Så derfor blogger jeg. For å få fred. 

Jeg velger ikke dette. Jeg velger ikke hva som kommer. Like lite som du velger form og farge på det som kommer ut av deg. Du må føde, du. Og det må jeg også. Jeg kan ikke velge hva som kommer. Om jeg bommer, om jeg blogger tullball, så får jeg ikke fred. Da kommer det bare innlegg på innlegg. Til jeg til slutt treffer spikeren på hodet. Da kommer det. Og ut skal det. 

Men så? Da tror man kanskje at det er over? Men nei. Neste morgen er det på´n igjen. Da har jeg blitt smelt på tjukken igjen. Og da er det bare å sette igang å blogge igjen.

Å blogge er min skjebne. Jeg er en fødemaskin. 

Young woman preparing to give birth
Licensed from: eans / yayimages.com


 

Mannens to kjærligheter

Mannen har to kjærligheter. Lyst og plikt. I unge år trumfer lysten plikten. I gamle år trumfer plikten lysten. 

Hvorfor? Vel, testosteronnivået synker. Så lysten er ikke så sterk lenger. Det kan være den prosaiske forklaringen for de som liker denslags. 

Men man kan også velge å se litt mer "hellig" på det. 

Når man skal finne partner er det lyst som gjelder. Du går til den dama som gir deg mest lyst. 

Men så får dere barn. Og nå er det plikt som gjelder. 

Hva med dama? Har hun to kjærligheter? Starter hun med plikt? Og ender med lyst?

Kanskje. Men det kan jo også være bare noe jeg finner på. For å få regnestykket og symmetrien til å gå opp. Se vakker ut. 

Men har hun? La oss prøve å snekre et slikt resonnement.

La oss si at hun ikke egentlig har "lyst" på den hun får barn med. Hun tar ham av biologiske årsaker. Hun tar den høyeste. Den med bredest skuldre. Den med mest tydelige alfategn. Denne mannen tar hun. Ikke som lyst. Men som "biologisk plikt". 

Så får hun de barna hun skal med denne mannen. Men så har hun gjort "jobben" sin. Nå kan hun følge lysten sin.

Er det slik det henger sammen? Jeg vet ikke. Kanskje resonnementet er tynt. Men det ser riktig ut. Du får evt. ta det med en klype salt. Jeg tøyer kanskje argumentene for å få alt til å gå opp. Men det kan virke slik. 

Natta!

Hellig mann

Jeg er nå en hellig mann. Eller, jeg prøver iallefall å være det. Jeg prøver å følge programmet. Og fri meg fra min "kropp". 

Jeg tror at inni oss så er det to. En gud og et dyr. Og jobben din er å fri deg fra dyret. Og bli guden. 

Guden er alt du holder hellig. Alt du tror på. Alt du synes er vakkert og fint. 

Dyret er dine primitive drifter. Din sult. Ditt røyksug. Din panikk. Din angst. Din redsel for ikke å være god nok. Ditt behov for anerkjennelse. Osv. osv. De "lave" sidene av deg selv.

Jesus prøvde å bli en gud. Han lot kroppen sin gå til grunne. Og fulgte det som inni ham var hellig. Det er dette jeg også prøver på nå. Så nå er jeg en automat. En slags levende død. Et program. 

Hvordan er det å være slik? Det er spennende. Det er vakkert. Men jeg tror at dette er neste trinn. Og vi mennesker kan ikke "stanse" dette. Det er en illusjon. Vi mennesker vil videre. Til noe mer edelt. Vi vil ikke gå i skitten hele livet. Vi vil se våre drømmer bli realisert. 

Gradvis svinner frykten hen. For hver dag du blir eldre gir frykten mindre og mindre mening.

Vi er forsåvidt ikke redde når vi er barn heller. Men det er fordi at vi ikke vet bedre. 

Vi er redde på nivå to. Når vi skal erobre verden, få barn og make og alt det der. 

Men så sprekker alt. Og vi er på nivå tre. Og da er vi egentlig tilbake på nivå en. 

Og der er jeg nå. Uten frykt. Som en tomsing følger jeg bare det som er fint og flott. Det som er vakkert og fint. Jeg er ikke "lur". For barn er ikke lure. Barn er nakne og åpne. Ærlige og uten frykt. 

Alle livets faser skal vi gjennom. Nå har jeg begynt tredje fase. Jeg vet ikke om jeg skal føle noen gledesrus over det, for det føler jeg ikke. Snarere en slags tristhet. Men det tror jeg bare er en overgang. Jeg tror ikke det blir så ille. 

Men det å komme til nivå tre tror jeg alle før eller siden må gjøre. Om det så skjer på dødsleiet. Men det kan like gjerne skje før. 

En bok om taoismen sier at det ikke er så lett å se forskjell på geniet og tomsingen. Og den har rett. For det er slik med nivå en og nivå tre. De er bemerkelsesverdig like hverandre. 

Nå er jeg på nivå tre. Nå er jeg på en måte "gjenfødt". Tilbake til start. Og jeg er litt nølende, må innrømme det. Men jeg kjenner at jeg vil inn i dette. 

Mennesker vil videre. De vil ikke gjenta. Vi vil videre. Selv om den nye fasen kan virke skummel så er det den eneste som gir mening. 

Så dette blir spennende. 

Nå er jeg en hellig mann. Og en hellig mann er en som ikke reagerer på straff eller belønninger. Han er som en Terminator. Han følger programmet sitt, uansett. 

Det er det jeg mener med en hellig mann.

God natt! :)

Det tredje nivået

Det er jo dette nivået dere kvinner hele tiden ønsker dere til. "Kan ikke mannfolk klare noe sjæl?" sier dere ofte. Må vi hele tiden stå der og heie dere frem? Fortelle dere hva dere skal gjøre?

Nei, dere må faktisk ikke det. Nå har jeg nådd dette nivået dere drømmer om. Det døde nivået. Hvor det ikke er noen straff eller belønning. Hvor jeg bare følger et program, en kode. Er det et fint nivå? 

Ja, det er det faktisk. Det er litt nytt for meg da. Men det er fint. Men litt dødt. Det må jeg innrømme. 

Når man når dette "døde" nivået, når innspill ikke lenger spiller noen rolle så er det litt skremmende for alle sammen. Man har blitt en slags Terminator. En leiemorder. En automat. En robot. En Robocop. En som bare følger programmet. Er det fint? Jeg vet ikke. Men det er det tredje nivået. Det er dit alle kvinner ønsker å jage oss til. Så hvorfor ikke utforske det? Jeg skal uansett ikke forhåndsdømme det. 

Jeg tror jo på fremdrift. Jeg tror ikke på repetisjon. Jorden er ikke laget for repetisjon. Den er laget for ekspansjon. Fødsel og død. Fremvekst og fall. Ikke repetisjon. Repetisjon er juks. Repetisjon er feighet. Repetisjon er at man har funnet et veldig "koselig" nivå og så prøver man på død og liv å "fryse" øyeblikket. Men det går ikke. Det vet alle. Innerst inne.

Så det skal bli spennende å følge. 

 

Dødt

Jeg og eksen har nådd et nytt nivå nå. Dødt. Og det er fint. Det er fint at det er dødt. Fordi det betyr at det er stabilt. 

Hun trenger ikke å vrikke på rompa for at jeg skal gjøre noe for henne. Jeg driter i om hun er sur eller blid. Jeg har forklart det for henne. Det er dødt. 

Det vil si at vi har en stabil avtale. Som ligger fast. Eller, ikke en avtale. Avtaler brytes. Det er mere som et bånd. Noe ubrytelig. Jeg er der uansett. Hun og barna er nr. 1 uansett. Men hun trenger ikke å gjøre seg til for å vedlikeholde det. Om hun overser meg eller skjeller meg ut, flørter eller er fiendtlig eller hva hun måtte finne på, det spiller ingen rolle. Det er dødt mellom oss. Dvs. at forholdet består. Uansett. Med mindre hun så klart sier at jeg er totalt overflødig og uønsket da. Da blir jeg så klart borte. Fra henne. Da konsentrerer jeg meg kun om barna. 

Hun er ikke så vant til at det kan være dødt mellom oss. Hun tror det må "være" noe mellom oss. Enten kjærlighet eller hat. Men det er ingenting. Det er det som er så fint. Det er ingenting og nettopp ved at det er ingenting mellom oss, så er det noe. 

For når man har nådd det nivået at det er ingenting mellom dere, men det foregår noe allikevel, ja da er man på neste nivå.

Når man er nyforelsket da må man være veldig på "alerten". Man må følge med. Man må være oppmerksom. 

Jeg ber henne slutte å være så oppmerksom på meg. Slutte å lese meg. Slutte å følge med på meg. Jeg skal ikke klikke. Eller bli innpåsliten. Jeg er "død". Dvs. at jeg bare følger et program. Eller, det er feil å si at dette er et program. Jeg er der for henne. Og barna. Uansett. Om hun "leser" meg eller ikke. Om hun "tar hensyn" til meg eller ikke. 

Jeg kan bli totalt oversett. Og fortsette å fungere. Det er det nye. Slik var det ikke før. Dette er hun ikke vant til.

Hun har litt granatsjokk. Hun har sett litt av hvert. Og hun vet hvor vanskelig jeg kan bli om jeg ikke får nok oppmerksomhet. Negativ eller positiv.

Nå er jeg ikke slik lenger. Jeg er "død". Jeg bare jobber for det jeg føler er rett og fint. Uansett. Om hun belønner eller straffer. Spiller ingen rolle. 

Vi har kommet til nivået "død". Det er for meg et høyt nivå. 

Lett og rett

Jeg føler at jeg både blogger og lever veldig likt for tiden. Jeg blogger/lever lett. Det er noe med det. Noen går gjennom livet med høye skuldre. Man skulle nesten tro at de vasset midtveis til livet i snø. Jeg gjør ikke det. Jeg er som en liten jente som hopper lett fra sten til sten over bekken der hun flyr tankeløst av gårde i sin nye sommerkjole.

Man skal leve livet lett. Man skal blogge lett. Ikke lage noen tung velling.

Når jeg lever lett så jobber jeg lett. Blir ikke sliten. Tar meg tid til de gamle. Er ikke på "jobb". Koser meg. Og det kan de gamle se. Så da koser de seg også. :)

Når jeg var på sangkurs en gang fikk jeg høre at om du synger rett så blir du ikke hes. Jeg drar denne filosofien videre. Om du jobber rett blir du ikke sliten. Om du blogger rett så blir du ikke lei. Osv. osv.

At du må ta pauser, at du blir lei, at du gleder deg til det er over, osv. er alle tegn på at du gjør det galt.

Gjør det lett. Og gjør det rett.

Little girl turning around
Licensed from: pawopa3336 / yayimages.com


 

Positive kommentarer

Jeg føler meg så heldig. Jeg føler jeg får så mange positive kommentarer til det jeg skriver! Og det varmer veldig. Det får meg til å tro at jeg kanskje er på rett vei. Det er veldig hyggelig.

Jeg føler at jeg ikke har så mange fans. Men jeg har noen lojale fans. Noen blodfans. Jeg føler at nesten det er bedre enn å ha noen som klikker innom bare.

Innleggene mine er lange og vanskelige. De tar opp dype og alvorlige ting. Så det blir litt som å drive et band som spiller "vanskelig" musikk vs. det å skrive popmusikk. Jeg skriver ikke popmusikk. Her må leseren tenke og ta stilling. Kanskje blir han av og til både uvel eller redd. Mine innlegg kan få deg til å føle deg ukomfortabel. Usikker på det du tror på. Det er meningen! :D

Jeg liker å tenke. Aner ikke hvordan jeg ble slik, men slik har det alltid vært.

Verden har for meg alltid vært et absurd sted. Kanskje det var fordi jeg flytta så mye. Før jeg var ferdig med sjette klasse hadde jeg bodd 5 steder. I Oslo til jeg var 2. (Det merka jeg ikke så mye til da.) Så til Ålesund hvor jeg flytta fra sentrum ut til forstaden Lerstad etter fullført andre klasse. Da husker jeg at jeg ble feilplassert på Rødseth skole og opplevde mobbing for første gang.

Så kom jeg på rett skole sammen med de jeg bodde med for så å flytte til Asker og deretter til Bærum i femte klasse.

Så jeg har vært mye utenfor. Blitt mye ertet. La om dialekta mi da. Ålesundsdialekta var ikke mye å komme med, særlig ikke på Borgenåsen i Asker. Der bodde jeg i blokk et halvt år mens vi ventet på å overta huset i Bærum. Som var et digert luksushus nede ved vannet. Vært med på mye rart.

Så det er kanskje derfor jeg har blitt så utenfor. En tenker. Gjør det ingen andre gjør. Jeg aner ikke.

For å være helt ærlig så er jeg nesten glad det ble slik. Mennesker som har bodd stort sett samme sted hele livet virker så begrensede.

Jeg har bodd over hele Norge. Senja, Nesna, Trondheim, Gaupne, Bærum og flere steder i Vestfold. Og Ålesund så klart. Jeg har hatt et utall jobber. Jeg har sittet i fengsel. Jeg har bodd utenlands i England og Danmark.

Mye av det jeg har opplevd har vært slitsomt. Men berikende. Føler meg veldig mye klokere. Hadde nok ikke unngått noe av det hvis jeg fikk sjansen igjen.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Tror jeg bare prøver å forklare hvorfor jeg tenker så mye.

Ha en herlig dag!

Sosionomdrapene

Mange kvinner har en fetisj på alfamenn. Men de har også en fetisj på seg selv som den intellektuelt overlegne. Dette går sjelden bra. Vi ser stadig vekk at dette ender i drap. Senest på et lite sted på Vestlandet (?) for noen uker siden.

Kvinner med høy utdannelse eller ihvertfall et stort selvbilde finner seg menn det er litt "synd" på. Men gjerne store, sterke, flotte menn. Med en rufsete historie. Kanskje vold. Og så skal de prøve å styre denne mannen. 

Men mannen merker etter hvert lunta. Han skjønner at han bare er hennes objekt. Og en alfamann vil ikke være noe objekt. Han vil være et subjekt. Så han underkaster seg aldri. Han vil at hun skal underkaste seg ham. 

Men hun gir seg ikke. Hun er jo så klok og har lest så mange bøker og kan så mange fancy ord. Så hun kan jo ikke gi seg. 

Så alfamannen skjønner etter hvert at det hele bare er lureri. Han er bare en trofé for henne. En skalp. En skalp hun kan ha i beltet sitt. Noe å skryte av til venninnene sine. 

Og så ender det i drap. Dette ser vi gang på gang. 

Filmtrikset

Jeg har jo funnet opp "filmtrikset". Det har virkelig forandret livet mitt. 

Filmtrikset er veldig enkelt. I stedet for å være "i" din egen kropp så går du ut av den. 

Du spør deg selv: Hva hadde jeg gjort, hvordan hadde jeg oppført meg, om livet mitt hadde vært en film. Som jeg satt og så på.

Hva hadde det vært kult at hovedpersonen gjorde da.

Jeg tror vi mennesker (iallefall jeg) fungerer mye bedre når vi får distanse til oss selv. 

Når vi i for stor grad er "i" oss selv, så blir vi så blinde. Og vi blir ganske usympatiske. Ganske griske, ofte. Enkle. Ufyselige. Vi mister overblikket. 

Hadde vi klart å tafse på en kvinne mot hennes vilje om livet vårt hadde vært en film? Nei. Det hadde vært en scene vi hadde snudd oss bort fra i vemmelse. Så hvordan er det vi menn klarer å gjøre slikt? Jo, ved at vi er for mye "i" livene våre. I vår egen kropp. Vi tenker meg, meg, meg. Mine behov. Vi er som barn.

Barn er søte. Men voksne menn som oppfører seg som barn er ikke søtt. 

Vi godtar hensynsløse barn. For de har allikevel ikke makt nok til å sette makt bak sine urimelige krav der de står og griner seg til døde ved godtedisken. Men tenk om dette hadde vært en tyveåring? Da hadde situasjonen ved godtedisken fort blitt farlig. 

Og slik er våre kriminelle. Selvrettferdige. De er som unger. Som synes synd på seg selv. De synes at dette "bør" de få. Om det er godteri eller sex eller andre ting. Så er det "synd" på dem selv. Så de forsyner seg. Det er lite stilig. 

Kanskje enda mindre stilig er det at det finnes folk som synes synd på dem og på den måten opprettholder dette. Men det får vi ta en annen gang.

Når er det du er dum? Ekkel? Ufyselig? Det er når du er "i" ditt eget liv. Du har tatt bolig i din egen kropp. Du må ikke gjøre det. Du må være en slags "gud". En slags åndeperson som sitter og ser på ditt fysiske legeme trave rundt på jorden. Og så "fjernstyrer" du dette legemet. Til å gjøre ting som du synes er stilige.

Hvis vi hadde klart å få våre menn til å tenke slik så tror jeg vi får slutt på nesten all kriminalitet.

For jeg tror ikke de kriminelle egentlig synes det er så veldig stilig å begå kriminalitet. Jeg tror ikke de er så veldig stolte av det. Så hvis vi klarer å få våre kriminelle til å distansere seg fra "seg selv" og få kontakt med det de selv synes er stilig og flott så har vi langt på vei løst problemet. 

Den kriminelle tror ikke han kan styre seg selv slik han ønsker. Han har blitt fortalt at han "må" forsyne seg. Kanskje til og med skal forsyne seg. Han skal kreve sin "rett". Tror han. 

Men klarer du å få ham til å gå ut av seg selv og få ham til å begynne å fortelle om hva han synes er stilig, hvilke menn som er hans helter, hva som er yndlingsfilmene hans, yndlingsscenene hans, hvilke verdier han synes er fantastiske, osv. osv. for så å fortelle ham at han faktisk kan omsette disse verdiene til å bli styringen over hans eget liv, ja da har du reddet ham. Og reddet samfunnet for ham også.

Prøv filmtrikset!

Movie making equipment
Licensed from: razihusin / yayimages.com


 

De politisk korrektes tid er over

De poltisk korrektes tid er over. Vi så det først med "Brexit". Det er sånn som i "Keiserens nye klær". Verden er i ferd med å våkne opp. Britene sa ganske enkelt: Nei takk!

De politisk korrekte står for tafatthet. De står for å stå med lua i handa og få høre at "slik må det bare være". Men deres tid er snart over. 

Når Donald overtar i USA fullføres det hele. 

Vi har i lang tid levd i et merkelig samfunn. Hele Europa er i ferd med å gå under av masseinnvandring. Og denne masseinnvandringen er ikke et resultat av at innvandrerne er så sterke og farlige. At de har så kraftige våpen at vi ikke klarer å gjøre motstand. De er resultatet av de politisk korrektes evige gnål om vår kollektive skyld.

Om at vi har gjort så mye galt under kolonitiden at dette må vi bare godta. Men folk er i ferd med å gå lei. 

Og når folk går lei, når folk ikke lenger tror på dette, da kan hva som helst skje. For det eneste som hindrer oss og andre europeiske land fra å reise seg å kreve sine egne land tilbake er skyldkomplekser. Men disse er som sagt i ferd med å forvitre. Det startet med Brexit. 

Tyskland er marinert i skyldfølelse. Derfor utsletter de nå sitt eget land og folk i masseinnvandring. I et slags forsøk på å gjøre bot for alt deres fanteri under 2. verdenskrig. 

Frankrike er også full av skyldfølelse. De herjet i Nord-Afrika og gjorde mye galt der. Så nå lar de også seg selv utslette i et forsøk på å gjøre bot. 

Man skal passe seg litt for folk som bruker skyldfølelse og skamfølelse som hersketeknikk. Kirken har gjort det i alle år. Den har fått folk til å skamme seg. Og som følge av det så godtok folket nesten hva som helst. 

Men skyldfølelse er ikke en evig teknikk. Før eller siden kommer det en stemme frem som sier: Hvorfor det? Hvorfor skal vi betale for hva våre besteforeldre og de før det gjorde? Det gir jo ikke mening. 

Så snart er de politisk korrektes tid over. Vi vil igjen få rampeguttene bort fra skolen. Vi vil ikke lenger høre på de politisk korrektes evige gnål (og spill på vår skyldfølelse) om at rampeguttene må få dominere skolen og ødelegge et hvert forsøk på å drive undervisning. Vi er lei av at våre skoleflinke døtre ofres på rampeguttenes alter. Vi tror ikke lenger på de politisk korrekte som sier at slik "må" det være. 

Forbrytere går omtrent fri i dag. De lever bedre enn våre eldste som har bygget landet. En forbryter kan utvises fra Norge og ta med seg sin trygd og leve fett utenlands. De som har lest kronikken til politimesteren som skrev i Haugesunds avis har sett hvordan det står til i dette landet med utlendinger og kriminalitet.

Vi har i lang tid hatt AP-styre i dette landet. Og de sier bare én ting: Slik  det være. Dette må vi bare godta. Dette har FNs høykommisær for flyktninger fortalt oss. Dette har den internasjonale domstolen i Haag fortalt oss. Dette "må" vi bare godta. 

Men snart kommer det en ny generasjon som sier: Hvorfor?

Hvorfor skal forbrytere vinne hele tiden? Hvorfor skal de ha det bedre enn våre eldre? Hvorfor skal bøllene få alle ressurser i norsk skole? Hvorfor er det synd på de kriminelle? For de har jo vært uheldige med sin oppvekst. Så av ren skyldfølelse må de jo få fritt leide. Bøllene i skolen kommer jo fra vanskelige hjem. Så de må jo også få fritt leide. 

Dette tror jeg snart tar slutt. Vi er lei. Vi har gjennomskuet det hele. Den politiske korrekthetens vei, selvutslettelsens vei, tafatthetens vei, den lydige vei, veien hvor du står med lua i handa og bøyd nakke mens du hører på maktas evige gnål om at slik "må" det være er over. 

Vi får snart en total omveltning. Og det er på tide. 

De politisk korrekte har spilt på vår skam- og skyldfølelse. Vår mindreverdfølelse. Vi har godtatt deres "moralske overtak" på oss. At de er så mye bedre enn oss, slik prestene en gang styrte over oss ved at de var så dydige og moralske. 

Denne hersketeknikken er snart gjennomskuet og pulverisert. Og folket vil igjen ta makta. Det blir spennende!

Beautiful woman in Santa Claus costume showing middle finger
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com


 

En fantastisk dag

I går var jeg og badet med mine to minste barn. Og så sa jeg til dem når jeg lå uti vannet og duppa: Vet dere hva livet går ut på? De himlet med øynene. De begynner å bli litt lei av mine evige visdomsord. 

Å skape minner, sa jeg. Hver dag går egentlig ut på det samme. Du har samme valget. Du kan kjipe. Velge det safe. Bli foran TV´n. Bli i senga. Ta de enkle, feige valga. Eller du kan dra på litt. Gi litt ekstra. Finne på litt ekstra. Stille opp litt ekstra. 

Når du drar på litt så skaper du minner. Når du kjiper så gjør du noe du har gjort hundrevis av ganger før. Og som ikke blir noe minne. Som bare blir én TV-kveld av tusen. 

I går skapte vi minner. Vi spiste middag på eksens nye veranda. Fajitas med salat. Og det var avskjedsmiddag for eldsta. Hun begynner i ny jobb i Oslo i dag. Skal jobbe for min eldste sønn. Så dette er familiebedrift/familiereunion for alle penga. Blir spennende. 

Jeg kjørte henne inn i går kveld. Superkoselig. 

Å leve er å skape minner. 

En ny tidsregning

Når Donald Trump overtar som president i USA i November starter en ny tidsregning. Da starter slutten på den kalde krigen. Slutten på rivaliseringen mellom øst og vest. 

Sovjet og USA har "kranglet" siden 2. verdenskrig. Den kalde krigen startet som følge av Hitlers fall. USA kom inn fra vest og USSR kom inn fra øst og der ble de. 

Den forrige "hauken" vi hadde i USA, Ronald Reagan (nesten samme navn som "the Donald") fikk gjort mye med øst/vest relasjonene. Nå skal Donald fikse resten. 

Når Donald vinner så får Putin frie tøyler. Frie tøyler. Tenk litt på det. Han kan plutselig gjøre hva han vil. 70 års regime hvor USA passer på Russland og holder dem i sjakk er over. Så nå kan Putin gjøre akkurat hva han vil. Tenk litt på det. Han har noen soldater. Og noen atomvåpen. 

Jeg tipper at noe av det første han kommer til å gjøre er å gjenerobre Afghanistan. Det var en ydmykende krig for Russland som de tapte. Tviler på at det skjer igjen. Grunnen til at de tapte var jo at CIA forsynte opprørerne med avanserte våpen. Den tiden er over nå. 

Og USA har en meget tvilsom historie med å støtte muslimske opprørere og stater over hele verden bare fordi at de er anti-russiske. Når det viser seg etter hvert at de også er anti-amerikanske og vel så det, så har amerikanerne så godt de kan prøvd å skyve dette under teppet. 

Jeg tror ikke folk flest skjønner hvor stort dette er. I November starter en ny tidsregning. 

Bukken til havresekken

Så kan man spørre seg: Hvis det er så ille i den norske skolen i dag som jeg beskriver, hvorfor slår ikke flere lærere alarm? Jo, det skal jeg fortelle deg. Fordi at det er bukken til havresekken. Læreren har ingen interesse av å slå alarm. Hun driter i hvor mange som lærer noe som helst. Hun vil bare at dagen skal "fungere", hun. Og hvordan gjør hun det? Hun sentrerer "undervisningen" rundt umuliusen.

De snille og flinke jentene må være "barnevakt" og "buffer" rundt idioten. Da blir han fornøyd. Læreren i dag bruker 99% av tiden sin på sosial kontroll og vrøvl og kun 1% på undervisning. Derfor "fungerer" det. Fordi det ikke foregår noen form for undervisning. Man leker: Gjør gærningen fornøyd. Og han blir fornøyd.

Han får egen assistent. Alle tar hensyn til hans utagering. Han lugger og slår og spytter og forstyrrer undervisningen. Men dette viser jo bare hvor synd det er på ham! Så han må jo få enda mer ressurser.

Kvinner liker alfahanner. Og umuliussen er en alfahann. Han nekter å godta spillereglene. Han smykker seg gjerne med titler som ADHD eller autisme, men egentlig har han bare dårlig oppdragelse. Han tror at han skal være sjefen. At det er han som skal lage spillereglene.

Og den kvinnelige læreren føyer seg. Og får de andre elevene i klassen til også å føye seg. Rundt bøllen.

Så slik fungerer den norske skolen i dag. Tragiske greier.

Volden må inn i skolen igjen

Mobbing er et stort problem i skolen i dag. Og det er ikke så rart. Læreren er ikke lenger sjefen. Og når læreren ikke er sjefen så overtar diverse "nessekonger". Disse nessekongene er ikke ansvarlige. De kan ikke stilles til ansvar. De gjør ting i smug. En lærer kan man klage på. Anmelde. Kritisere. Ikke en mobber.

Læreren må igjen innta makten i klasserommet. Det må ikke være noen tvil om at det er han som bestemmer. Men hvordan får vi til dette? Skal vi gjeninnføre skammekroken? Parade? Igjensitting? Slag?

Det minner meg litt om den skolen som en eller annen litteraturkjendis i Norge gikk på. (Var det Bjørnson? Lie? Ibsen? Jeg husker ikke.) Der fikk en lærer sparken fordi han hadde slått en elev så hardt at han døde. Bare sparken. Det sier noe om hvordan det var før.

Skal vi tilbake til den voldelige skolen? Både ja og nei. For min løsning involverer barnevernet. Og barnevernet er en form for vold. Å bli fratatt barna sine er vold. Så ja, vi må bruke vold.

Vold er den ultimate autoritet. Noen vil si; den eneste autoritet.

Hvorfor går vi på jobben? Pga. vold. Jobber vi ikke så sulter vi ihjel. Dette vet alle. Derfor skynder alle seg til jobben. Ingen vil sulte ihjel. Å la noen sulte ihjel er vold.

Hvorfor holder vi oss til lover og regler? Pga. trusler om vold. Bøter og fengsel er vold.

Vold holder samfunnet i tøyle. Men skal barn skånes for vold? Jeg mener nei.

Hvis barnet ditt ikke kan oppføre seg på skolen så mener jeg at det skal fjernes fra klasserommet. Evt. med makt. (Altså: Vold)

Så må dette barnet holdes i "arrest" (Vold) til mor eller far kommer og henter det. Har ikke mor eller far kommet og hentet sitt "umulige" barn innen rimelig tid skal barnevernet kontaktes og disse skal hente det. Evt. med makt. Altså, mere vold.

Skal vi få orden i klasserommet må volden gjeninnføres. Men den må være slik volden utøves av politi og barnevern. Den må være etterprøvbar. Kontrollerbar. Dokumentert. Forutsigbar. Lovmessig.

Vold er ikke noe du kan vedta bort fra samfunnet. Vold vil alltid være der.

Det eneste du kan spørre deg selv om er dette: Hvem vil du skal utøve volden? Politiet/lærerne/barnevernet? Eller mobberne/bråkmakerne/umuliusene?

strict teacher
Licensed from: Jakub Danek / yayimages.com


 

Morgentur

Nå har jeg gått tur med bissevovven. Og jeg har tenkt. Mye. Jeg har tenkt på hvordan man får all energi til å fokusere seg når alt dras i samme retning. Som at man banker på en stålstang og gjør den magnetisk. Fordi alt stilles samme vei inni der. Dette er nøkkelen til mannlig energi. En mann med fullt fokus er farlig sterk.

Så tenkte jeg lenge på kvinner. Og deres hang til ambivalens. Deres dyrkning av ambivalens. Som at den hadde en verdi i seg selv.

Så gikk det opp for meg hvorfor kvinner dyrker ambivalensen. At det er for å skape "gode begrunnelser" når de tar et valg som kanskje ikke blir godtatt av søsterfellesskapet. Så tenkte jeg ikke så mye mer på denne tankerekken.

Så var det noe med hunden. Han "gikk seg fast". Vi kom til kornåkeren. Og han er jo en mus-/rottejeger. Så han tror alltid at han skal kunne klare å grave frem mus eller rotter. Noe han forsåvidt har klart. En gang. En mus var det.

Han gikk seg fast i et håpløst graveprosjekt og jeg måtte bort og sette båndet på ham. For å gjøre ham fri. Fra sine indre demoner. Og da begynte jeg å tenke på kinky sex. Hvordan man må kneble/binde/blinde en kvinne for å gjøre henne fri.

Kvinnens øyne ser hele tiden etter ting som "skulle vært gjort". Det er slaveøyne. Munnen hennes sier hele tiden selvfølgeligheter. Det er en slavemunn. Når man binder henne setter man henne fri. Da kan hun ikke gjøre noe annet enn å ta i mot. Og det er hennes største drøm. Derfor er det så mange kvinner som liker å bli bundet. Da blir de fri. Da blir de hjelpeløse. Da kan de endelig ikke gjøre noe. Si noe. De kan bare motta.

Så tenkte jeg litt rundt dette med at hunden min stadig kommer tilbake til meg. Og da tenkte jeg på planeter og baner. Hvorfor vi mennesker er så glade i balanse. Det er jo balanse som har skapt livet på jorden. Vår jord går akkurat sakte nok rundt solen. Hadde den gått saktere hadde vi blitt slukt av den. Solen har nok mange planeter på samvittigheten. Det er derfor den er så stor...

Hadde vi gått fortere så hadde vi blitt slynget videre ut i verdensrommet og frosset ihjel. Det er en perfekt blanding av mannlig og kvinnelig energi.

Så kom vi til stranden og da tenkte jeg ikke så mye. Da var det mest kasting av pinner.

Så ble han tatt i bånd igjen. Da skulle vi hjem. Og da begynte jeg å tenke på linoleumstrykk. Hvordan vi holdt på med det på skolen. Høytrykk og dyptrykk. Og jeg gikk gjennom i hodet hvordan jeg ville lagt opp en sånn time.

Så tenkte jeg at alle klasserom og sløydsaler skulle hatt "kinoseter" langs veggen. Så barna kunne gå og sette seg der når de var uvirksomme. Dette var en teknikk jeg brukte mye i barnehagen. Unger som ikke klarte å finne på noe å gjøre ble satt på plassen sin i gangen. Der var det så ubegripelig kjedelig at de ganske raskt fant ut hva de ville gjøre.

Så var vi hjemme igjen. Dette var min mentale morgentur.

Cute dog
Licensed from: Novic / yayimages.com


 

Prostituert/leiemorder

Hun kom til faren sin. Livet hennes hadde ikke gått så greit i det siste. Hun fortalte ham om det. Han så henne hardt inn i øynene: "Du kan bli hva som helst. Du kan bli prostituert. Eller leiemorder. Det er du som setter begrensinger for livet ditt!"

Prostituert/leiemorder

Hun kom til faren sin. Livet hennes hadde ikke gått så greit i det siste. Hun fortalte ham om det. Han så henne hardt inn i øynene: "Du kan bli hva som helst. Du kan bli prostituert. Eller leiemorder. Det er du som setter begrensinger for livet ditt!"

Fødsel

Det er ikke så lett å finne på noe å blogge om klokka 4 på natta. Når man nettopp har blitt vekket av masse barn som kommer hjem fra byen. Men sånn er det. Nå sitter man her og blomstrer. Men den lille stunden med glade barn var det absolutt verdt å få med seg. 

Det er nå slik dette livet. At det består av sånne små øyeblikk. Disse øyeblikkene er det så viktig å få med seg. Disse smilene. Denne latteren. En dag er det over. Plutselig er det borte. 

Vi mennesker kjiper. Vi sier nei. Vi gidder ikke. Velger å se ned. Det må man ikke gjøre. Man må alltid være med. Alltid ta sjanser. Alltid stille opp. Om det er med barna, med eksen, på jobben eller med nye damer. Man må være med. Man må ikke si nei. Sitte som en grønnsak. Repetere. Det er ikke tingen. Da går du glipp av livet. 

Livet er det som skjer utenfor komfortsonen din er det noen som sier. Og det er noe sant i det. 

For all del: Man skal ikke gjøre ting som er helt j.....g. Men man kan tøye strikken litt. Stille opp litt. Våkne opp. Hoppe opp. Være med. Si ja. 

Sånn som at jeg nå skal på hytta med en vilt fremmed blogger. Det kan gå skikkelig til helvete. Eller det kan gå skikkelig bra. Men uansett så blir det en artig historie. 

Man skal leve livet sitt slik at det blir en artig historie. En historie du er stolt av å fortelle. Hvem er stolt av denne historien? Jeg fikk tilbud om en hyttetur, men jeg takket nei. Man vet jo aldri...

Jada. Sikkert safe't og fint. Men moro? Neppe. 

Barna mine lagde leven på stua. Men jeg sto ikke opp. Jeg var så trøtt. Har jo vært en lang dag på jobben... Heller ikke noen kul historie. 

Kollegaene mine trengte hjelpen min på jobben. Men jeg gad ikke å ringe rundt. Synes jeg gjør nok, jeg... Ikke noen kul historie det heller. 

Jeg balanserte en pizza hjem fra Horten i går. På styret på sykkelen. Gjennom skogen i mørket. Det var kult. Den pizzaen ble noe. Fordi jeg gjorde en innsats. Jeg lagde noe rundt den. Det kostet meg noe å få den hjem. Så det ble litt gøy. Litt stas. Jeg visste at uansett hvordan historien om pizzaen endte så ble det en kul historie. Og det ble det. 

For det er kult å ville noe. Å risikere noe. Å gidde noe. 

Alt for mange mennesker de bare sløver'n. Slapper av. Chiller. Tar ingen sjanser. Gjør det safe. Gjentar. Trygt og fint. Men gørr kjedelig.

En av mine yndlingsbloggere, bestemorbartenderogblogger, hun lever slik. Hun er sånn som er med på det meste. For å få med seg de små øyeblikkene. Hun sier ikke nei. Derfor er det alltid stas å lese bloggen hennes. Hun har alltid noe å komme med. For hun er en sånn en som er med. 

Vel, jeg fant ut hva det er jeg ville si. Og sånn er det når man blogger. Man blogger i vei og så finner man etter hvert ut hvilken tanke det er man er gravid med. Og så "fødes" denne tanken. Og når denne tanken, sånn noenlunde velskapt, har kommet seg ut i innlegget, ja da er det på tide å runde av da. Da har man fått ut det som skal ut. 

Natta alle sammen!

Pizza
Licensed from: leeser / yayimages.com


 

Alle gullklumpene i hus

Plutselig braker det inn folk her klokka tre på natta. Og så er alle gullklumpene mine samlet. Resten av pizza'n fra tidligere på kvelden går fløyten. 

Jeg har funnet den beste måten å få barna mine til å sovne på. Jeg holder foredrag. I kveld fikk de foredraget: Finn riktig skatteprosent. Jeg ga dem spørsmålet: Hva er riktig skatteprosent? Hva gir mest penger i kassa? Er det 50%? Eller gidder ikke folk jobbe så mye da? 

Jeg dro inn Brygga kino. De har sinnsyke priser på popcorn. Hadde de tjent mer penger ved å senke prisene? Mine barn trodde det. 

Alt dette fikk dem til å tenke litt. Og da ble de trøtte. Så vil du gjøre dine barn trøtte? Hold foredrag og still spørsmål som får dem til å tenke. Det blir de trøtte av. 

Men nå er ikke jeg særlig trøtt. Nå har jeg våknet etter 4 timers tung søvn. Og da vet jeg av erfaring at jeg ikke sovner med det første. Men alle gullklumpene mine samlet på en gang? Da måtte jeg bare våkne. 

Men jeg har egentlig ikke så mye mer å komme med. Sov godt videre!

Former gjentar seg

Jeg er så glad i tanken om at alt gjentar seg. Alle former gjentar seg. Det er det samme prinsipp i det store og det hele. 

Å leve er som at en muskel strammes. Vi fødes. Muskelen er slapp. Vi blir voksne - muskelen strammes. Vi eldes, muskelen blir slapp igjen. Hele livet. I en eneste, liten bevegelse. En refleks. 

Jeg tror at alt gjentar seg.

I dag møtte jeg en åndsfrende på jobben. En som også tror at ting har en mening. Jeg sveiver innom jobben igjen, for jeg har glemt noen medisiner. Og der kommer han. Han har nøkkel, det har ikke jeg. Han sa han plutselig hadde fått en innskytelse til å gå dit vi møttes. Og da sa han: Kanskje det var meningen? At det var derfor han fikk innskytelsen?

Litt senere møtte jeg en kollega. Jeg hjalp henne. Dette gjorde at hun fikk hjulpet sykepleieren senere på kvelden som hadde fanget fullt. Alt henger sammen. Alt er det en mening i. 

Nå sitter jeg her med en masse pizza. Minsta er ennå ikke hjemme. Er det meningen at jeg skal spise opp hele tro? 

Ha en fin kveld!

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
hits